På grunnlag av den researchen jeg gjorde på Norderhov, kom jeg over et navn som ingen visste noe særlig om: Lina Jonn. Undersøkelser i Norge ga ingen treff, verken i aviser eller kirkebøker. Men ett sted var det nevnt at hennes ektemann. Gulbrand Tandberg, hadde vært gift med en svensk dame. Og da åpnet det seg en spennende historie som jeg skrev et lite foredrag om. Dette foredraget overlot jeg til appen NotebookLM, som kom ut med denne podden:
Her sammendraget for de som ikke får åpnet lydfilen med podden:
Lina Jonn – fotografen som valgte kjærligheten
Jeg vil i dag fortelle dere historien om en kvinne som levde et liv fullt av kamp, fremgang og lidenskap. Hun het egentlig Carolina Johnsson, men under sitt kunstnernavn – Lina Jonn – ble hun en av Skandinavias mest lovende fotografer på slutten av 1800-tallet.
Hun ble født i 1861 i den lille bygda Stora Råby i Skåne. Faren var en dyktig, men sliten arrendebonde. Moren ble enke tidlig, men klarte, mot alle odds, å holde sammen en barneflokk på sju. Det var et hjem uten rikdom, men fullt av vilje, samhold og oppmuntring. Alle søsknene hjalp hverandre – og nettopp det sterke fellesskapet ble grunnlaget for at Lina senere kunne skaffe seg utdannelse og reise ut i verden.
Som ung tjente hun til livets opphold som guvernante. Men Lina ville mer. Hun studerte språk i Sveits og England, lærte seg å undervise, og hun drømte om kunstnerlivet. En stund tenkte hun å bli malerinne – men hun fant sin virkelige vei i fotografiet. Hun fikk opplæring i Helsingborg, og snart åpnet hun sitt eget atelier i Lund.
Det var et dristig steg for en kvinne i 1890. Hun ble raskt kjent for sine portretter – skarpe, menneskelige og ærlige. Hun fotograferte både borgerskapet, arbeidere, til og med kong Oscar II. Enkelte aviser betegnet henne som hoffotograf etter denne hendelsen. Selma Lagerløf og August Strindberg var også på kundelisten. Hun var på full fart opp, en pionér som kunne ha bygget en livslang karriere.
Men – så kommer kjærlighetshistorien.
Sommeren 1893 reiste Lina og lillesøsteren Erika til Norge. De trengte rekreasjon – et avbrekk fra arbeidet og bylivet. Tilfeldighetene førte dem til Trygstad pensjonat utenfor Hønefoss. Og der, midt i de grønne åsene, møtte Lina mannen som skulle forandre alt: bonden Gudbrand Ole Tandberg.
Han var 16 år eldre, alvorlig, stillferdig, men belest og reflektert. Ikke en verdensmann, men en mann med jord under neglene og tanker som grep Lina med en gang. Hun ble hodestups forelsket.
Og hun la ingenting imellom. Brevene hun skrev til Gudbrand er brennende, lidenskapelige, til tider nesten pinlige i sin åpenhet. Hun trygler, hun erklærer, hun byr seg frem helt uten de borgerlige omsvøp som datidens kvinner vanligvis skjulte seg bak. Hun vil ha ham – koste hva det koste vil. Hun tryglet, hun lokket, hun erklærte: “Skulle jeg mislykkes i å gjøre deg lykkelig, da vil jeg trekke meg tilbake uten agg. Men la meg få prøve!”
Gudbrand nølte. Ikke fordi han ikke var glad i henne, men fordi han var en pliktoppfyllende mann med ansvar og økonomiske problemer. Han var ikke sikker på om han kunne forsørge henne. Derfor dro det ut. I løpet av de neste to årene møttes de flere ganger, i Norge og i København. Brevvekslingen fortsatte. Linas iver, Gudbrands nøling.
Men til slutt ga han etter.
Den 9. desember 1895 sto de ved alteret i Norderhov kirke. Fotografen fra Lund hadde blitt bondekone på Ringerike. Hun hadde lagt ned sitt atelier, overlatt forretningen til søsteren, og valgt kjærligheten.
Så kunne historien endt som et lykkelig eventyr. Men skjebnen ville det annerledes.
Allerede året etter, i 1896, ble Lina syk. Bare 35 år gammel døde hun – nygift, nybakt mor. Igjen sto Gudbrand med deres lille sønn John i armene. Gutten ble senere sendt til Skåne for å vokse opp hos slekten.
Gudbrand selv giftet seg aldri igjen. Han levde til 1908, men ble aldri den samme etter tapet av Lina.
Så der har vi historien om Lina Jonn. En kvinne som vokste opp i trange kår, men som med søsknenes støtte tok utdannelse, reiste ut i Europa, bygget en karriere – og så valgte hun kjærligheten, kompromissløst, intenst.
Hun kunne blitt stående som en av de virkelig store innen skandinavisk fotografi. I stedet ble hun et symbol på noe annet: At kjærligheten, når den først rammer, kan gjøre oss blinde for alt annet – og at den kan kreve en høy pris.
Var det verdt det? Det får hver enkelt av oss svare på.
